Var dette kunst?
I Hallingdølen 5. februar 1948 kunne me lese dette innlegget frå ein lesar:
Trekkspillkonserten på Sundrehall.
Var det kunst vi hørte?
Det blir skrevet og sagt så mye om ordet "kunst". Mange mener at en musiker som tilfredsstiller sitt publikums smak er kunstner og hans musikk kunst. Dette er også delvis rett, mens hans musikk må da vurderes som sådan, ikke som middel for folk til å skaffe seg annen tilfredsstillelse, til f.eks. dans. Altså, når musikken vurderes som musikk og faller i folks smak, da er det kunst, men dermed er det ikke sagt at all dansemusikk må fordømmes som kunst, heller ikke behøver dette være tilfelle med musikk en ikke liker, for smak og behag osv. Når enkelte derfor forkaster musikk de ikke liker, som kunst, må dette være er utslag av egoisme, og det viser at der er et svikt i deres dømmekraft.
Når det gjelder Tronrud og Andersen, så viste disse to musikerne virkelig kunstneriske anlegg. Både når det gjaldt teknikk og foredrag var de førsteklasses. En tilhører ble sjølsagt revet med av rytmen, men først og fremst av musikken. De behandlet sine instrumenter inntil fullkommenhet: et tegn på lang øving og sikkert gehør. Det er bare synd at to slike musikere ikke kunne lagd er virkelig konsert! Som det nå var, må det nærmest betegnes som revy, eller forsøk på revy. Dette siste sørget en tredjemann for, med visesang og sekundavare, og med ditto stemme. Innimellom ble servert historier og skrøner av simplere slag. Dette skulle antagelig stimulere publikum, men det klarte kunstnerne sjøl, det andre gjorde bare motsatt virkning, stort sett.
Tronrud og Andersen var inne på en meget god tanke: de ville demonstrere trekkspillets utvikling fra dets barndom, enraders durspill, og til det moderne kromatiske konsertspill av idag, og de hadde med seg spill fra de forskjellige utviklingstrin. Men det var nesten for mye forlangt at publikum skulle forstå dette, og det resulterte i handklapp og fottramp, ellevill jubel over musikken fra et toraders durspill: -- publikum oppfattet det hele som en komedie.
Etter konserten økte folkemengden fort: det skulle nemlig være dans, og dermed anledning for plattfotede yndlinger med mer eller mindre godt utviklede hjerner til å brillere. Dansen kan være bra nok, men det er ikke noe for mindreårige som da helst burde være i en tilstand hvor det sies at en ikke synder.
Skjødesløse foreldre kan en jo ikke se bort fra, men hvor var øvrigheten, som vanligvis pleier ta seg av slikt, -- i det minste når det gjelder fyll og slagsmål.
L'Loyd.
I Hallingdølen 2. februar 1948 står dette svaret:
Trekkspillkonserten på Sundrehall!
Hr. redaktør!
I bladet Dykkar for 5. d. m. er det ein L'Loyd som er ute og spør kvar øvrigheita var laurdagen 31. januar om kvelden. Eg må tru det er politiet han spør etter, og då får eg svara at eg var heime. Men kvar var omtanken til L'Loyde den kvelden? Veit ikkje han at det er ein g o d borgars plikt å melde av til lensmannen - politiet - om fyll og slagsmål. Han veit kvar eg bur, og det skulde ikkje vera so lang vegen frå Sundrehall til Evjens Minne.
Ål den 10. februar 1948
Børseth-Bjørnsen.